«I, robot» av Isaac Asimov

Jeg har nylig lest boken «I, robot» av Isaac Asimov. Den har ligget over et år i bokhyllen, men det var først nylig den slapp ut. Jeg trengte noe å lese i juleferien, og jeg ga – nesten for første gang – en science fiction-bok sjansen. Heldigvis kan jeg nå varmt anbefale boken.

Jeg så filmen som visstnok er basert på boken for noen år siden, og det første jeg må si er at novellene i boken ikke på noen måte minner om filmen. De har roboter til felles, og et par av de samme hovedpersonene. Ikke noe mer.

Boken er skrevet, som nevnt, av Isaac Asimov, visstnok en av de store når det kommer til science fiction. Han skrev svært mye i løpet av livet – faktisk så mye at han er en av dem som har skrevet mest noensinne. I følge Wikipedia skrev han over 500 bøker, og 9000 brev og postkort.

«I, robot» kan egentlig vanskelig kalles en bok – det er mer en novellesamling bestående av sammenhengende noveller. Vi befinner oss i framtiden, og menneskeheten har utviklet en ny type robot, nå med såkalte «positronic brains», roboter som kan tenke. Ved lov bygges alle positroniske robot med tre innebygde lover:

  1. En robot får ikke skade et menneske, eller ved passivitet la et menneske komme til skade.
  2. En robot må adlyde ordrer fra mennesker med mindre dette bryter med regel 1.
  3. En robot må beskytte sin egen eksistens så lenge dette ikke bryter med regel 1 og 2.

Novellene i boken utforsker konsekvensene disse lovene har på tenkende roboter. I flere av historiene kommer vi over en robot som oppfører seg pussig, så er det opp til hovedpersonene å finne ut hvorfor denne gjør slik og slik – og dette forklares ut i fra de tre lovene.

En robot kan for eksempel begynne å lyve siden han skjønner at sannheten vil gjøre menneskene triste (og dermed «skade» dem). Eller hva om vi lar noen tenkende supermaskiner styre verdensøkonomien?

Wikipedia-siden om boken har all den informasjon som trengs om bokens innhold.

Det som er morsomt med boken er hvordan robotenes oppførsel så ofte ble forklart utfra de tre lovene. Matematikeren i meg gliser stort når slikt skjer, for dette blir nesten aksiomatisk. Akkurat som hele gruppeteorien utspringer fra noen få enkle aksiomer, utspringer også all oppførselen til roboter fra noen enkle regler.

Jeg regner med boken vil være morsom lesning for enhver person som liker logisk tenking.

Forøvrig: skrivestilen hans passer nok også meg. Han skriver veldig kort og konsist, og har fått kritikk for dette.  Karakterene i bøkene hans er sjeldent spesielt dype, og landskap osv blir sjeldent beskrevet nøye.

I made up my mind long ago to follow one cardinal rule in all my writing—to be clear. I have given up all thought of writing poetically or symbolically or experimentally, or in any of the other modes that might (if I were good enough) get me a Pulitzer prize. I would write merely clearly and in this way establish a warm relationship between myself and my readers, and the professional critics—Well, they can do whatever they wish.